Geir Kvam

Stevie Wonder - A Place In The Sun

2011-03-07T14:38:00.000-08:00

AKK OG VED TIL JUL......

2010-12-20T08:25:00.000-08:00

Den nye folkesporten denne vinteren er å få tak i ved. Etter at den globale oppvarmingen ser ut til å slå feil for andre året på rad, er kuldegradene kaldere enn noen gang.

Nå er det ved som gjelder. Tørre kubber av bjørk eller furu som knitrer lunt i peisen eller bak glasset i kakkelovnen og sender varme til krinker og kroker i stua.

Gran spretter gnister og passer best i lukket ovn. Ask brenner lenge, men er sjelden vare. Ved har igjen kommet på moten etter at de fleste med oljefyring har skiftet ut brenneren med åpen peis, av ren og sjær politisk korrekthet. Upraktisk som bare det, men hva gjør man ikke for å være på høyden både sosialt og moteriktig.

Det er noe gammeldags og traust over en favn ved. Den må bæres i hus, og hentes i lader hver gang vedboksen er tom.

Dersom vedboden går tom, blir panelovner og andre urasjonelle strømsupere skudd opp flere hakk. Vi liker ikke å fryse, nei vi liker ikke engang å kle på oss.

Å gå med genser inne er en fallitterklæring, i vårt århundre, selv midtvinters.
De som nevner global oppvarming, blir bedt om å dra dit pepperen gror, mens de som vet hvor det er mulig å få tak i en favn ved, blir forgudet.

Hvorfor det er nødvendig å importere ved med båt fra Latvia til et land som gror over av trær, er litt rart. Men vi er jo late her i oljelandet. Dessuten kan jo all skogen komme vel med for senere generasjoner, dersom den globale oppvarmingen fortsetter å svikte oss og oljebrønnene i Nordsjøen tørker ut.

Vi hadde 9 grader på julaften i 2006, og da snakket folk lite om ved. Det var det året vi trodde den globale oppvarmingen var vår skyld og at verden kom til å koke over dersom vi ikke tok oss sammen. Noen tror jo på dette enda og truer med klimakvoter og avgifter på alt som smaker av energi og varme.

Vi som er et litt bob,bob i forhold til den globale oppvarmingen derimot, har siden 2006 vært fokusert på ved, tørre kubber i favn etter favn. Lødd fra gulv til tak i garasjer og kjellerboder.

Legg på en ny kubbe og len deg tilbake. Åpne iPaden og surf deg gjennom nyhetene, Facebook og Twitter til lyden av glødende tørr bjørk. Nipp til et glass rødvin, og knas noen saltstenger med beina på krakken. Ha hele verden i fanget og kjenn etter hvor godt du har det.

Det kan ikke bli bedre enn dette.

Det eneste måtte være, hvis du gikk tom for ved.

Førjulsblogg fra tretoppen

2010-12-19T09:20:00.000-08:00

I går kjøpte jeg et latterlig dyrt juletre på Plantasjen. Meterprisen var skyhøy, men viljen til å farte rundt på leting etter et billig fint tre var ikke lenger til stede. Joda, jeg hadde først vært på Obsen, men der var det bare buskishumor igjen, det vil si noe kvast som med godvilje kanskje kunne minne om et juletre fra en glemt skog.

Edelgranen ble pakket på nytt ved hjelp av juletrepakkemaskinen og juletreselgeren sa at han kun mottok betaling med kort.

- Hvis du barra har kontanter, kan du gå inn i butikken å betala, sa fyren i varmedress og skinnlue på ekte haugesundsk.

Bare kontanter, undret jeg. Er klingende mynt og knitrende sedler i ferd med å gå ut på dato? Er en tikroning eller en hundrelapp rett og slett gammeldags?

Jeg dro kortet og skjulte koden etter beste evne. Tror jeg unngikk østeuropeiske juleskimmere også denne gangen.

Treet ble stuet inn bagasjerommet, og selv med ski-luken i bruk, stakk den knalldyre busken en halvmeter ut. Hjemtur med løst lokk.

Sage, sage.....

Stubben ble rett og treet plassert i smijernsfot.

På noen øyeblikk sto busken nesten i vater, og en halvtime senere var treet overlesset med lys, glitter og kuler.

Jeg har vokste opp med stjerne i toppen, men nå er det av en eller annen uforklarlig grunn spyd som gjelder.

Men alt dette var i går.

I dag har jeg enten du tror det eller ei, både børi ved og hengt opp fuggelband.

Det er jo bikkjekaldt med snø og minusgrader, akkurat sånn som det var da jeg vokste opp. Men jeg tror det er mye varmere i huset.

Likevel er det er julestemning, slik vi skal ha det i desember.

Jeg har drukket vann og kaffe, spist mørk sjokolade og hatt stekte kalkunpølser til middag. Litt sånn på spidd med sennep, uten tilbehør.

Pytt, pytt, jeg er jo alene hjemme.

Nå er det kveld og mørkt ute. Men, bare så du vet det, en av de nærmeste dagene snur sola, og da går vi atter mot lysere tider.

I mellomtiden kan vi fyre i peisen, og kose oss med paranøtter, hjemmelaget marsipan, julebrus, juleøl, julerødvin og et knalldyrt juletre fra Plantasjen, overdådig pyntet med glitter og stas.

Det blir ikke bedre enn det!

JACOBSEN HAR FÅTT SEG JAGUAR

2010-07-11T08:56:00.000-07:00

Eg har ein go bekjent så hette Jacobsen, å han har ein Jaguar så án har kjypt i Amerika. Bilen é så flotte at du nesten blir andektige når Jacobsen stige ut av án å drar fram golfkøllene fra bagasjeromme. Han har liksom fått nåken stjerner i augene så án aldri har hatt før. Jacobsen har aldri gjort seg bemerka ute på golfbanen, men på parkeringsplassen é án ein vinnar.

Nå é det ikkje sånn at Jacobsen har kommen lett te det. Han har jobba seg opp fra to tomme nevar å eige i dag både seilbåt å boblebad med utsikt. Men det é liksom når án komme sigandes med Jaguaren at folk sperre augene opp. Dei så slite med gammaldagse tankar, blir sure når Jacobsen dukke opp.

-Ka ská án med den bilen på norske veier, seie di, å gremme seg i sin egen misunnelse. Eg derimot syns Jacobsen é ein makalause kar, koselige å snakka med, alltid blie, å ein dyktige forretningsmann. Eg unne án heile Jaguaren.

Eg é jo ikkje verre på det enn at eg godt konne tenkt meg ein sånnein bil sjøl, bevares. Det hadde vore makalust å brumma nerijønå te Spania om hausten, iført bil med ein sølvblanke jaguar framme på panseret. Klart det hadde vore kjekt å sett tryne på naboane, men eg prøve itte beste evne å heva meg øve sånne primitive tankar. Dessuten har eg jo ikkje Jaguar.

Men det é vel lov å drømma?

DU EVIG UNGE "KJEDELIGE" HAUGESUND......

2010-04-10T15:33:00.001-07:00

Enten dåkker tror det eller ikkje har eg foretatt ei meteorologiske utvandring, å sitte akkurat nå å ser utøve et asurblått Atlanterhav. Har forresten nettopp vore uti, å det é lika varmt i sjøen så på land. Eg nyte kver einaste celsius, å tar imot adle dei solstrålene eg kan få.

Her nere tenke di ikkje på fyring, her tenke di på siesta å solfaktor, å ingen har mærr på seg enn ei badeboksa eller bikini, ja nåken harkje det ein gong.

Men det vá nåke heilt aent eg hadde tenkt å skriva om i dag, for eg blei jysla provoserte då eg leste følgande i et blá så omtalte filmfestivalen våres:

- Haugesund blir av kjennere beskrevet som en av Norges kjedeligste, sto dårr.

Detta syns eg slettens ikkje me kan ha på oss, men du vett, me bjynne jo allti å lura på om di likavel kan vær inne på nåke?

Har me det så løye å festligt så me gjerna vil ha det te? Har me den høflige anstrengte latteren når me ler, eller komme gapskratten hemningslaust fra magen, så tårene trilla?

I dag har haugesunderar dansa samba på karneval i Rio, andre har feira påsken i Sevilla eller drokke Long Island Ice Tea på ein bar i New York. Me fyke te adle verdenshjørner å é blitt globale.

Kan det for eksempel henda at møkje av det så sjer i Haugesund ikkje jørr det for oss lenger? Har nåken altfor lenge grodd fast i gamle konvensjonar så ikkje funka for moderne haugalendingar.

È det blitt for møkje samma gamla lekså, ”been there, done that,” ittekvert?

Me é nå kommen te den tiå på åré kor nåken ská finna ut kim så fortjene heder å æra. Hanne Krogh å Barak Obama é jo i boks. Di vett ka di får. Men ká med adle oss andre så ó slite for tilværelsen, uten å komma på fjernsyne. Me så synge i dusjen å holde longe vidløftige talar foran speilé?

Det har jo igroen allti vore vanskeligt for máen i gatå å komma te ordé, men ikkje nå lenger. Itte at me fekk nærradioar å egen fjernsynskanal her ute på knatten, ská du ikkje sleppa store fjerten før di ringe te deg å vil ha et intervju.

Nesten kvert år dele Haugesund ut ein ærespris, så av adle ting kalles for ”De fykende måker.” Dårr ligge litt knoting i det, å adle så é oppvokste på Bakarøynå hørre det med ein gong. I Salhusveien syns di det é greit.

Likavel é det ein pris så henge høgt. Kim så komme te å få án denna gongen é ikkje godt å sei, for itte at Obama fekk Nobelprisen kan jo alt skje, vá det ein så sa.

Du kan ikkje stå å jømma deg vekk i ein krok hvis du vil ha oppmerksomhet på livets scene. Du så har nåke på hjerta må få det ut, ikkje barra sitta hima i sofáen å sei det te kånå. Ská verden gå framijønå trenge án nye idear å nye meiningar.

Dei så styre å stelle i verdens beste land, har fått det godt. Med usynlige pinokkionasar fortelle di oss altfor monge eventyr, uten at me rynka på augnabrynå ein gong. Me tar imot pålegg, renter, avgifter å skattar, å seie så kjerringå då hu vá ute å henta ved:

-Klare eg den, så klare eg den..., men hu kom som kjent him uten ved te slutt.

Her i Haugesund har di blåst nytt liv i den gamle Vise å lyrikkfestivalen, men kor blir det av protestsangerane, dei opposisjonelle, anarkistane, å marihuanarøykerane? Har me fått det så godt at me rett å slett ikkje tror me trenge kjempa for friheten lenger? Kanskje det é på tide at høyresiå bjynne å synga, her i bakvendtland.

”The answer is blowing in the wind”.....

Haugesund har fostra møkje godt oppijønå historiå, både innanfor næringsliv, politikk å kultur. Me har et hav av flinke folk, å det vise seg at dårr é ganske møkje ”to” i oss, på tross av paraplyver å lave celsius store delar av åre.

Me blir våte i augene når Vamp spille Tir Na Noir, å yre av himlengsel hvis me é ute å reise, å nåken drar i gang ”Du evig unge Haugesund,” men betyr det at me é kjedelige av den gronn? Det betyr jo barra at me é gla i himplassen våres.

Nå ská me for eksempel endeligt få ei statua av Harald Hårfagre. Godt å vel tusen år itte at án samla Norge te ett rike, vil Haugesund jørra stas på gamlekongen.

Håpe é at ei statua i bronse ská setta ansikt på historiå, sånn at folk endeligt kan få se koss den berømte ”haugesundaren” egentligt såg ut. Kanskje bli det et monument folk må ha med seg når di besøke byen.

Historiå fortelle oss at Harald Luva, så án egentligt hette, blei begravte i Haugesund, men án ligge ikkje onna den stora steinhellå bakom Haraldstyttå, om nåken sko gå ront å tro det.

Akkurat kor án blei gravlagte strides dei lærde om, men kyndige stemmer hevda at det vá på Haugå. Nåken meine at den mest aktuelle plassen blei blåst te himmels av engelske bomber onna krigen, så utsiktane te å finna gravå é vel bokstaveligt talt nokså longt ute i det blå.

I tusen år har historiå om Harald Hårfagre hatt ei mektige dragning på oss haugalendingar. Den gongen sverd å seilbåtar vá tegn på makt å velstand, å Norge, omtrent sånn så i dag, vá ein plass i verden nesten ingen hadde hørrt om.

Ei statua gir rikeligt rom for å bruka historiske fargestiftar, å te å få fram heilt nye aspekter rondt fortiå. Kanskje sitte dårr allerede ein skald med gitar å klimpra dei fyste verså på ein sang om Harald Hårfagre?

Når ég fyst holle på, sko ég så jerna skreve nåke vidløftig her på jørna. Nåken viktige ord om meiningå med livé, eller ei goe forklaring på koffor alle ting é sånn så di e. Men det kan fort bli kjedeligt, å det ská me passa oss for.

Derfor vil eg heller slå et slag for kossen me ská få byen våres ut av det kjedsomma rykte. Haugesund é jo for fakerten ein by fudle av sprudlandes mennesker så har det gøy, å gleda seg øve små å store ting kver einaste dag. Men kanskje é me ikkje flinke nok te å visa det, kanskje bør me ta án litt lengre ut, å by litt mærr på oss sjøl.

Når alt komme te alt har me så møkje å by på at det halla konne vore nok.

For Haugesund é ikkje barra, Ser du havet vester ute, Vamp, Hanne Krogh, Gunnar Andersen, Bestastuå, Festiviteten, Trygve Seglem, FKH, Aibel, Sjøfartsdirektoraté, Petter Steen, Amalie, Djupadalen, Haraldsgatå, Arve Kambe, Haraldsvang, Sildajazz, Filmfestival, TV Haugaland, Rockfest, Indre Kai, å Kolbein Falkeid.

Haugesund ”é” lika møkje fjordar å fjell, eventyrlege Skudeneshavn, den makalause Avaldsneskjerkå, laksafiske i Vikedalselvå, brevandring på Folgefonnå, alpinkjøring i Hordadalen, week end på Hotell Ullensvang, eksotiske Utsira, gasseventyret på Kårstø, bluesfestival i Skånevik, ertasuppa på Olaliå, skattkammeret Suldal, Sveio midt i leio, blomstring i Hardanger, baroniet i Rosendal å Vøringsfossen, for å nevna nåke av det me har rett rondt jørna.

Så te adle dei så påstår at Haugesund é ein kjedelige plass:

Ta dåkker ei pera.

Å hvis ikkje det hjelpe.

Gå him å vogg!

PS: -Ka gale é det eg har gjort så må øvenatta her? ropte uteliggaren ein morning inne fra pappeskå.

-Ská eg vær ærlige, handla det vel mærr om ka du ikkje har gjort, svarte kompisen i eskå ved siden av.

PÅSKEN HANDLA OM BRUNFARGE

2010-04-03T02:38:00.000-07:00

Nå é det påske med, Jesus på korsé, oppstandelse, syndenes forlatelse, appelsin å sjeva med egg å majones i ei solhåla. Ikkje begripe eg at folk orka mærr snø.

Men det é nåke med brunfargen. Àn gir endå et snev av status, å vise naboen å andre misunnelige bleikfisar at di har sakka akterut. Det får ikkje hjelpa at det é klisterføre å knåve på hyttå når adle ska tørka klernå i stuå samtidigt. Monnsåret å den fråsne dassen fortelle di heller ingenting om, men den dramatiske skituren så starta i sol, å endte i ei snøhåla då tåkå kom syns di é karsligt. Ingen seie nåke om at di hadde kabalver, å at di holdt på å frysa både det eina å det andra av seg då di måtte bruka den gamle utedassen.

Nei, det é brunfargen så jelle, det é den så plassere folk akkurat der di syns di hørre hima. Nemligt i det øvra sjikte, med suv, solfaktor, smørebrennar å Madshus.

Så får heller påskebudkapé, Jesus å heile fadderullan seila sin egen sjø. Tross alt é det det ytra så telle, i et land kor dei så lese lottotallå på TV blir betydningsfudle personar i samfunnet.

HANSEMANN Å DEI EVINDELIGE KATTANE

2010-04-02T16:23:00.000-07:00

Potetene komme seint i år. Ekstremvinteren la ein kvite dempar på alt så hette vårsprett å agronomiske uteaktivitetar, men så kom sildå.

Min gode nabo Hansemann, så forøvrigt é ein strålandes kar, har hengt opp lubbesild på veggen, itte at án har behandla na i laka med poteta å fem toms spiker. Detta é itte ein gammale oppskrift så án har store tro på, for sånn jore di det før i tiå.

Det myldra av kattar i nabolagé, å di går å snike seg onna sillå hans kver dag. I svake øyeblikk vurdere Hansemann å kjøpa seg hagla.

-Eg savna Lingen, seie án.

Lingen vá ein kjente politimann, å gjorde verden utrygge for alt så hette kattar i heile Haugesund. Det vá barra å ringa, så kom án, så smalt det, å så så vá kattane gåen øve te di evige jaktmarker, før nåken visste ordet av det.

Lingen bokstaveligt talt avliva myten om at kattar har ni liv.

ALT FOR NABOEN.....

2010-03-18T09:25:00.000-07:00

Nåken gonger om våren, når løvetannen har sprotte opp mjydlå sprikker å hål i asfalten, når bladene på bjørkå bjynne å stikka fram akkurat så små musaøyrer, å når fuglane kvittra i parken, då vett du at tiå é inne te å tenka nytt.

Plutseligt ská du forholla deg te bere ver, lysare dagar, å yre lyster du har fortrengt heile vinteren. Flatskjermen blir mindre å mindre interessante itte kvert så livé nærma seg St.Hans, å mens du ser øve hagaredskapene finne du kanskje nåke i kjellaren eller garasjen så du kan hiva på bålé. Nåke gammale rape så har logge der å irritert deg i åravis.

Tenk om me konne gjort det samma med gammalt tankegods, fordommar å utsletne meiningar. Verden vil nemligt ha nye tankar i dag.

Me levé i ganske løgne tier. Midt oppi ein tsunami av kriser. Politikerane syns det é kjekt, for då får di nesten gyldige grunnar te å heva skattar, å avgifter. Bompenger kreve di snart inn på kvert einaste kutråkk der folk kan komme seg fram med bil.

Monge tror at bara di venta lenge nok, vil alt bli sånn så det vá før. Då tror eg di må smøra seg, for møkje é forandra siden sist. Me syns kort å godt ikkje at det så vá nåke, é nåke lenger.

Nå é det for eksempel hybridar så jelle, men det løgna é bara at dei fleste likavel kjøpe seg bensinslukerar. Ordet "SUV" har i det sista blitt ein naturlige del av vokabularet i visse kretsar. Akronymet é amerikansk å står for ”Sport Utility Vehicle”, det kan litt kokkett øvesettas te "livsstilskjøretøy for vellykka familiar". Kjennetegnå é høge bakkeklaring å ditto sigarføring.

SUV é ei typiske velstandsvorta, så har firahjulstrekk, å sluke drivstoff, men gubbevaremegvel, du får jo vist naboen at du følle med i tiå, å at han ikkje jørr det.

PÅ TUR MED KARL

2010-03-05T01:53:00.000-08:00

Forleden kveld gikk jeg igjen en av mine mange legendariske turer gjennom Djupadalen i håp om å møte noen som kunne forklare meg meningen med livet.

Iført grønn stillongs med ditto overdel, treningsbukse, genser og ski-jakke, pluss et par årkertrampere med snøring, startet jeg fra min lune skrivestue i fengselets forgård og travet oppover Skillebekkgaten forbi de tusen hjem, gymnasbanene, Vardhallen, Haugarhuset, Røyrvatnet og inn i Ramsdalen der min gode venn Bastian bor.

Med faste kliv gikk jeg opp til stemmen som regulerer vannstanden i det som en gang var byens drikkevann. Eivindsvannet er nå badevann om sommeren og skøyteis om vinteren.

Derfra begynte vandringen innover i Haugesunds idylliske naturpark.

Noen skiløpere kom ustø seilende nedover på glatta, et par kom gående hånd i hånd, og en ung dame i tights labbet forbi med ørene fulle av Ipod.

Jeg knitret avgårde på snøføret, og langt inne i dalen tok jeg til venstre i krysset ved Henning Paulsens vei. Den legendariske læreren som elsket naturen og mye heller ville spille fiolin og fortelle historier, enn å lære oss sju gangen.

Bakken opp mot Kattanakk er bratt og krevende. Freske fraspark må til for å komme over toppen der landskapet flater ut og på begge sider av veien glitrer krystallflak som perler i snøen.

Plutselig ble det mørkere og jeg stoppet opp, bare for å konstaterte at lyspæren hadde gått i en lyktestolpe. Nå var det bare stjernene på himmelen som gjorde at jeg så hvor jeg var i den dørgende isstille vinternatten.

Karlsvogna var ute og kjørte med sine syv lanterner som har hver sitt navn og heter Alkaid, Mizar, Alioth, Megrez, Dubhe, Merak og Phad.

Jeg beundret den gamle himmelvogna, slo ut med armene og lukket øynene, mens jeg pustet inn den rene vinterluften og lot meg behagelig slumre hen i en slags kosmisk meditasjon og følte at jeg ble løftet opp.

Fikk sitte på, helt fremme med Karl og utsikten var fenomenal. Bakover i vogna satt tusenvis av mennesker.

Jeg kunne ikke dy meg og spurte høflig hvor vi skulle.

- Vi skal hjem, svarte han.

- Hvor langt er det? spurte jeg.

- Herfra til evigheten, svarte Karl og smilte i skjegget, mens han hyppet forsiktig på de hvite himmelhestene med gylden manke som dro vogna bortover Melkeveien.

- Så langt, tenkte jeg.

-Du tenker for mye på målet, gled deg heller over reisen. Fremtiden finnes ikke, fortiden er forbi, det er nå du lever, sa Karl.

Stillheten ble brutt av knasende fottrinn i knusktørr snø og pesing med frostrøyk fra en Husky som jogget med sin herre. De løp den andre veien og hadde helt sikkert andre tanker i hodet.

Jeg kastet et blikk opp mot Karlsvogna en gang til, og ønsket god tur.

Så trasket jeg videre mot Kattanakk, og det slo meg at jeg hadde langt igjen å gå, før jeg var hjemme.

-Kanskje like langt som Karl.

ME VIL ALDRI GLØMMA SNØEN SÅ FALT I FJOR......

2010-02-05T03:40:00.000-08:00

Det har vore vinter i Haugesund i januar. Kaldgufsen har stått innøve byen i longsamelige veker, å den goé gamla sprengkuldå é kommen tebake. Kvikksølvet seig mesten i bånn, å Haugalandet snødde ner. Naglabet å brøytekantar é kommen på moten igjen. Gamle treski, bambusstavar å rondslipte lengdeløpskøyter é rota fram fra loft å kjellar. Morkne beksømmar, hetteanorakk med ulvaskinn å swix i brystlommå, har blitt ein del av kverdagen. Kanskje é dårr té å mé nåken så har et par fettlarstøvlar liggandes. Folk har gått mann av husé ut i vinterkvelden for å ta nåken magadrag av frostrøyken, mens di lytta te knitringå i snøen. Peiskos har fått ein áen betydning, å aldri har dårr vore lest så monge romanar å ukeblader. Stabilt høytrykk å fortsatt kaldt, sa Gislefoss te det kjedsommeliga.

Itte alt snakké om globale oppvarming, trodde me jo aldri at nåken her ute på knatten sko få oppleva sjikkelige vinter igjen. Me vá innstillte på ein longe haust, å tidlige vår. Adle så vá sikker på at vadlaslettå sko vaska vekk alt itte nåken dagar, sånn så án pleie, venta forgjeves. Bilskrapå sørga for morgengymnastikken, å månge utsatte seg sjøl for ”nær døden” opplevelsar på rattkjelke eller akebrett nerijønå ein bakke, samen med barn å barnabarn. Adle blir ongar igjen, når snøen ligge lenge.

Nåken la armane på ryggen å sjeise elegant bortijønå isen med Ballangrud på beinå, heilt te anklar å kner skreik på rettferdighet, å det gjekk opp for di at det vá lenge siden sist. Kommunen sine brøytemannskaper så har hatt rolige dagar i seinare år, måtte plutselig ut på veien å skoffla for livé, på øvetid. Adle bønder med traktor, har fonne fram rustne brøyteskjer å rydda opp i alt så hette nabolag å stikkveiar. Strøbilane é kommen te heder å verdighet igjen.

Kiropraktorane har ó fått det travelt itte at folk vá ute med sjøre, utrente ryggar å måka på egen hånd. Nasaforkjøelsen så ó følle med det kalla veret, gjorde at apotekerane konne gni seg i nevane å se fram te hyggelige kassaoppgjør, mens di hosja ut store dosar nasadråpar, hostesaft, honning å rigabalsam. Di levé godt av basiller å snott, dei karane.

Varmeflasker é fylt opp, elektriske fotvarmerar å varmeputer plugga inn, å monge har te å med fonne fram den gode gamle pysjamasen igjen. Nåken tror jo at me komme te å få ein nye beibiboom te høsten. Dårr é jo tross alt monge måtar å varma seg på når isrosene legge seg på soveromsrutå. Tante Ingebjørg på Stord fortalte at hu vá blitt mærr å mærr glá i naboen, itte at án kjypte seg snøfresar, men om det blir nåke mærr ská vær usagt.

Det har vore sjere klondykestemningå i varmepumpebransjen. Di har spronge fra husvegg te husvegg å hengt opp kompressorane sine. Gamle oljefyringsanlegg har blitt starta opp igjen, smårusta kakkelovnar har gløda, å vedsellerane har kjørt ut favn itte favn, akkurat så hakka møkk. Ja, på det kaldaste oppsto dårr jo reine panikken, å tendenser te håndgemeng, sjøl om prisen vá 70 kroner sekken. Kosta ka det kosta vil, men frysá ská me ijaffal ikkje. Monge heiv ut julatreet tidligt i år, å brukte det på peisen i stedenfor.

Te å med buntmakerane fekk ei oppblomstring, itte at damene med blått hår begynte å dra fram både minkane, sølvrevane å persianerane sine fra kjølelageret. Ja sjøl skinnhuer é blitt ”in” igjen, uten et kny fra Birgitte Bardot.

Det gjørr nåke med oss når vår herre legge sitt kvite krystallaken øve landskapet. Minusgrader å knitrande snø é ikkje kverdagkost på Haugalandet Men sjøl om vinteren allerede har vore her lenge, så vett me jo at det kan lava ner både i februar å mars.

Kor detta ská enda é det ingen så vett, men at denna vinteren komme te å bli omtalt i monge år framijønå, é ganske sikkert. Det tossna é bara at me ikkje vett om án komme igjen te neste år. For sikkerhets skyld kan me jo kjøpa vedkløyvar, å fylla opp garasjen eller isolera på lofte, sånn at me é klar, i tilfelle.

Å før våren komme kan dei råaste lesehestane slita seg ijønå kampen te Knausgård, eller surfa på netté, der det komme ein million nye sider kver dag. Hvis ikkje kan di rett å slett kroa seg inn i den olympiske sofakroken, å zappa seg ijønå halla februar, med norske flagg å potetgull.

Heia Norge.

PS: Vinteren gir oss littegranna herlige avmakt, ting går litt seinare, enten me vil eller ikkje. Å så ordføraren i Haugesund, Petter Steen, så fint sa det; - alt detta kvita jørr jo denna mørka årstiå littegranna lysare.

DIKTARMØTE I DJUPADALEN

2010-02-05T03:35:00.000-08:00

Eg é ein av dei så lika gå tur. Det hjelpe meg å klara håve, å så får eg akkurat nok mosjon te å tro at eg holle meg i form. Eg har ikkje tall på kor monge gonger eg har gakka med endene i Haraldsvang, eller speida itte aure i Kvalabekken.Eg dikta litt når eg går, synge nye sangar så eg har glømt ut når eg komme him igjen, men di hjelpe.

Her om dagen gjekk eg rondt Djupadalen. Måtte gå av meg nåke gammalt rusk så hadde hengt seg opp mellom øyrene. Midt inne i dalen kom dårr ein høgreiste mann med longt sjegg å fløyelsbuksa gåandes imot meg. Eg såg kim det vá med ein gong, å gjorde meg te kjenne då han kom opp på siå av meg.

-Nei, é det deg. Det é jo du så har skreve bøkene om Sjétongane fra Haugesund! Du é flinke, sa án. Eg takkte for skryté å kjente at humøré steig med monge hakk der å då.

-Eg går to gonger te dagen opp te Krokavatné, fortalte høvdingen før han trava videre. Eg snudde meg å såg itte án med beundring.

-To gonger te dagen, tenkte eg, å begynte å nynna på Tir Na Noir.

MED PERSIANER I VINTERSTILLA

2010-02-05T00:29:00.000-08:00

Vi skulle ikke hatt vinter nå. Vi skulle hatt snøklokker under rosebusken, barmark og ryddige fortauer. I stedet må vi vasse i snø og lete etter hvite stier. Kulse litt under vindjakka og tre lua godt ned over ørene. Samtalen dreier seg om været. Vinterfengslet som fugler i bur sitter vi på et stuevaggel og venter på våren. Aldri har vi opplevd maken.

I mens uler verden videre der ute. Obamas ovale tanker møter motbør. Det er ikke lenger bare gøy å være president. Innhentet av virkeligheten, blir alle sjefer grå.

Toyota innkaller biler med kinkig gasspedal, Saab Sonett er blitt hollandsk og i Bergen må du parkere bilen hjemme.

Fastfrossne svaner fylle avisene med bilder. Gamle damer med blått hår og persianer stavrer seg fram mellom byens gater. De må ha sitt daglige stykke napoleonskake og en kopp kaffe sammen med andre pelskledde førkrigsmodeller. De husker ikke hvordan det var, de bare husker at det var, mye vinter før i tiden også.