PÅ TUR MED KARL

Forleden kveld gikk jeg igjen en av mine mange legendariske turer gjennom Djupadalen i håp om å møte noen som kunne forklare meg meningen med livet.

Iført grønn stillongs med ditto overdel, treningsbukse, genser og ski-jakke, pluss et par årkertrampere med snøring, startet jeg fra min lune skrivestue i fengselets forgård og travet oppover Skillebekkgaten forbi de tusen hjem, gymnasbanene, Vardhallen, Haugarhuset, Røyrvatnet og inn i Ramsdalen der min gode venn Bastian bor.

Med faste kliv gikk jeg opp til stemmen som regulerer vannstanden i det som en gang var byens drikkevann. Eivindsvannet er nå badevann om sommeren og skøyteis om vinteren.

Derfra begynte vandringen innover i Haugesunds idylliske naturpark.

Noen skiløpere kom ustø seilende nedover på glatta, et par kom gående hånd i hånd, og en ung dame i tights labbet forbi med ørene fulle av Ipod.

Jeg knitret avgårde på snøføret, og langt inne i dalen tok jeg til venstre i krysset ved Henning Paulsens vei. Den legendariske læreren som elsket naturen og mye heller ville spille fiolin og fortelle historier, enn å lære oss sju gangen.

Bakken opp mot Kattanakk er bratt og krevende. Freske fraspark må til for å komme over toppen der landskapet flater ut og på begge sider av veien glitrer krystallflak som perler i snøen.

Plutselig ble det mørkere og jeg stoppet opp, bare for å konstaterte at lyspæren hadde gått i en lyktestolpe. Nå var det bare stjernene på himmelen som gjorde at jeg så hvor jeg var i den dørgende isstille vinternatten.

Karlsvogna var ute og kjørte med sine syv lanterner som har hver sitt navn og heter Alkaid, Mizar, Alioth, Megrez, Dubhe, Merak og Phad.

Jeg beundret den gamle himmelvogna, slo ut med armene og lukket øynene, mens jeg pustet inn den rene vinterluften og lot meg behagelig slumre hen i en slags kosmisk meditasjon og følte at jeg ble løftet opp.

Fikk sitte på, helt fremme med Karl og utsikten var fenomenal. Bakover i vogna satt tusenvis av mennesker.

Jeg kunne ikke dy meg og spurte høflig hvor vi skulle.

- Vi skal hjem, svarte han.

- Hvor langt er det? spurte jeg.

- Herfra til evigheten, svarte Karl og smilte i skjegget, mens han hyppet forsiktig på de hvite himmelhestene med gylden manke som dro vogna bortover Melkeveien.

- Så langt, tenkte jeg.

-Du tenker for mye på målet, gled deg heller over reisen. Fremtiden finnes ikke, fortiden er forbi, det er nå du lever, sa Karl.

Stillheten ble brutt av knasende fottrinn i knusktørr snø og pesing med frostrøyk fra en Husky som jogget med sin herre. De løp den andre veien og hadde helt sikkert andre tanker i hodet.

Jeg kastet et blikk opp mot Karlsvogna en gang til, og ønsket god tur.

Så trasket jeg videre mot Kattanakk, og det slo meg at jeg hadde langt igjen å gå, før jeg var hjemme.

-Kanskje like langt som Karl.